Madonnas nye album Confessions II har blitt møtt med usedvanlig positiv mottakelse. Kritikere har beskrevet det som hennes sterkeste, mest sammenhengende og livlige album på to tiår. Vel, man kan være uenig ...

Albumet, som ble utgitt tidlig i juli, er oppfølgeren til «Confessions on a Dance Floor» fra 2005, som inkluderte den store hiten «Hung Up». Madonna har også returnert til elektronisk dansemusikk, house og disco med samme produsent, Stuart Price.

Tilbakekomsten betyr imidlertid ikke en direkte nyutgivelse av det originale albumet. Confessions II utforsker dansemusikkens historie, men også Madonnas eget liv og karriere. Albumet refererer til hennes tidlige år på klubber i New York, familieforhold, tap og aldring i en verden der popstjerner forventes å stadig gjenoppfinne seg selv.

Gode ​​anmeldelser…

Albumet har en gjennomsnittlig poengsum på 80 på Metacritic, og The Guardian gir det fire stjerner, og kaller det Madonnas beste album siden hennes første album, Confessions on a Dance Floor. Clash beskrev det som hennes mest energiske og uimotståelige album på over et tiår.

Helsingin Sanomat ga også albumet en firestjerners anmeldelse, og kalte det en suksess. Ifølge anmeldelsen fremstår Madonna på albumet som en selvsikker, men sårbar dansegulvleder. Spesielt den siste delen av albumet minner om hennes banebrytende album fra 1990-tallet, Erotica og Ray of Light.

Undertegnede var imidlertid ikke akkurat begeistret for dette. For å være ærlig, høres det litt ut som en annenrangs produksjon. Manglet kritikerne skarpheten...? Vel, det er en smakssak, men hvis du sammenligner dette med Madonnas største hits, synes jeg ikke den har samme puls.

Dans, nostalgi og personlige temaer

En av albumets mest direkte klubblåter er «Danceteria», oppkalt etter en nattklubb i New York som er assosiert med Madonnas tidlige karriere. Sangen har den samme fengslende danseenergien som hennes produksjon fra 1980-tallet.

Mot slutten av albumet endrer stemningen seg. Fragile handler om Madonnas avdøde bror Christopher Ciccone, og The Test er et samarbeid med datteren hennes Lola Leoni. På disse sangene høres Madonna mer intim og personlig ut enn hun har gjort på lenge.

Én reservasjon gjentas likevel i anmeldelsene: albumet har kanskje ikke en umiddelbart gjenkjennelig hit som Hung Up. Albumet på 16 låter har også blitt ansett som litt for langt, og noen kritikere har bemerket at Madonnas hviskende vokalstil til tider blir til en manerisme. Ifølge The Times har albumet litt for mange repetitive dansesanger, selv om de beste øyeblikkene er både sterke og overraskende personlige.

Totalt sett er mottakelsen fortsatt klar: Madonna prøver ikke å høres ut som yngre artister denne gangen, men gjenerobrer det musikalske territoriet hun selv bygde opp.

En ærverdig historie og en konstant innovatør innen pop

Madonna steg fra danseklubber i New York til global stjernestatus tidlig på 1980-tallet med sanger som Holiday, Borderline og Lucky Star. «Like a Virgin» fra 1984 etablerte henne som en sentral figur i popkulturen.

Hennes innflytelse var ikke bare basert på sanger. Madonna kombinerte musikk, videoer, mote, seksualitet og et bevisst konstruert offentlig image på en måte som endret oppfatningen av den moderne popstjernen.

Karrieren hans har inkludert flere forskjellige faser. Like a Prayer utvidet uttrykket hans i en mer personlig retning, Erotica tok det inn i house og mørkere klubbmusikk, og Ray of Light kombinerte elektronisk produksjon med spirituelle og introspektive temaer.

Madonnas produksjon har hatt usedvanlig gode perioder når det gjelder lydkvalitet. Fra et dansemusikk-elskerperspektiv er for eksempel Erotica, Ray of Light, Music og de første Confessions on a Dance Floor blant de mest imponerende produserte popalbumene i sin tid. Lyden deres er stor, lagdelt og rytmisk presis, men samtidig er hvert album tydelig unikt.

På 2010-tallet fikk MDNA, Rebel Heart og Madame X en mer blandet mottakelse. De hadde sterke individuelle sanger og dristige ideer, men helheten ble ofte ansett som fragmentert. Confessions II høres ut som en bevisst tilbakevending til det Madonna gjør best: å kombinere dansemusikk, en sterk visuell identitet og personlige temaer.

Madonnas TOPP 10

Listen er uunngåelig delvis personlig, men så får det være. Like a Prayer, Into the Groove, Vogue, Frozen og Ray of Light er også spesielt populære på toppen av internasjonale kritikerlister.

1. Into the Groove: Som dansemusikk alene, en nesten perfekt sang: enkel, hypnotisk og fortsatt veldig effektiv.

2. Som en bønn: Sangen kombinerer gospel, rock og pop, og er både musikalsk og kulturelt et av de viktigste verkene i Madonnas karriere.

3. Mote: En houseklassiker som brakte New Yorks ballroomkultur inn i global mainstream-pop.

4. Frossen: Den mørke, luftige og usedvanlig velproduserte sangen sparket i gang Ray of Light-sesongen.

5. Lysstråle: En rask og euforisk elektronisk poplåt der Madonnas stemme og William Orbits produksjon fungerer sømløst sammen.

6. La på: Dansehiten bygget på et ABBA-sample beviste i 2005 at Madonna fortsatt kunne dominere både klubbene og poplistene.

7. Lev for å fortelle: En behersket og tung ballade som allerede på 1980-tallet viste at Madonna var i stand til et mye bredere uttrykk enn rett frem dansepop.

8. Dypere og dypere: Et av høydepunktene på Erotica-albumet. House, disco og en følelse av frigjøring kombineres til en usedvanlig effektiv helhet.

9. Musikk: En minimalistisk og original elektronisk klubbhit som ikke hørtes ut som noe annet i mainstream popmusikk i 2000.

10. Ferie: En av Madonnas første store hits og fortsatt en av hennes mest varige dansesanger.

Confessions II inneholder kanskje ikke en like tydelig nyklassiker som Like a Prayer, Vogue eller Hung Up, men som album ser det ut til å ha gjenopprettet Madonnas plass i noe viktigere: sin egen stemme og sin plass som dansegulvets ubestridte dronning.

Forespørsel

Ekstra video

Madonnas tidslinje: Hver skandale, hver hit, hver gjenoppfinnelse