Accuphase E-650 i testen: «I en klasse for seg»

Accuphase er en sann trygg havn i den hysteriske hi-fi-verdenen, hvor produsenter stadig endrer designene sine. Og det finnes knapt et tryggere valg enn en Accuphase klasse A-forsterker.

Tekst: Mats Meyer-Lie & Kari Nevalainen
Bilder: Hifi og musikk

Penger betyr noe. Og du trenger ikke å være kyniker for å tro det. Penger betyr noe også i Accuphases tilfelle, men ikke for enhver pris. Det er alltid grunn til å tvile på selskapenes driftsfilosofier og idealer, men i motsetning til mange andre har Accuphase også bevis for at det ikke bare handler om ord.

Eksempel: Accuphase har aldri siktet mot rask ekspansjon på bekostning av sin egen økonomiske levedyktighet. Da Nakaichi og Jiro Kasuga forlot Kenwood i 1972 og grunnla sitt eget lydbaserte Kensonic Laboratory (siden 1983 Accuphase) i Tokyo (senere Yokohama), var antallet ansatte rundt 80. Det er det fortsatt, og selskapet ser ikke ut til å ha noen intensjon om å øke antallet.

Og Accuphase har aldri satt seg fore å konkurrere utelukkende på pris og volum. Produksjonen har holdt seg lav: bare rundt 5000 Accuphase-enheter forlater fabrikken hvert år, og produksjonsvolumene har ikke blitt økt. Plutselige endringer i enhetsdesign? Det er ikke Accuphases greie: ferdige modeller er i produksjon i lang tid med bare mindre forbedringer.

Accuphases vedvarende innsats for å gjøre små forbedringer og justeringer av utstyret sitt år etter år er beundringsverdig – selv når den ustanselige oppmerksomheten på detaljer har virket uberettiget. Den er basert på den japanske kaizen-filosofien, som sier at en jevn strøm av små forbedringer ofte gir et bedre og tryggere sluttresultat enn radikale, store endringer.

Accuphase har heller ikke forsøkt å tilføre verdi ved å endre utseendet på enhetene sine for å tilpasse dem til mote. Den gjenkjennelige stilen med logaritmiske nivåmålere og sidepaneler i tre er bevart. Tidløs eleganse har blitt et konkurransefortrinn.

Accuphase er ikke den eneste produsenten av apparater som sverger til sin forpliktelse til etisk bærekraftig produksjonspraksis. Men når de sier at de produserer teknisk pålitelige, slitesterke, reparerbare og trygge apparater som er «behagelige for øyet, selv når man ser på innsiden», er det lett å tro. Dette demonstreres av det faktum at Accuphase-apparater ikke bare er sporbare etter at de forlater fabrikken, men også beholder verdien sin godt.

Det samme gjelder markedsføringspraksis. Alle Accuphase-enheter gjennomgår omfattende tester og målinger, og produsenten, en av få i verden, garanterer også for nøyaktigheten og påliteligheten av disse! Måleresultatene er alltid oppgitt nederst.

Accuphase kan derfor med god samvittighet si at de ikke bare har gått videre med forretningene, men også har investert i banebrytende teknologi og produksjonskvalitet. Dette grunnlaget har gitt opphav til flere legendariske enheter i lydens nyere historie, og det har også gjenspeilet seg i selskapets resultater.

Accuphase har imidlertid ikke alltid vært så suksessfull at de har blitt fristet til å inngå kompromisser med sine idealer. Dette var for eksempel situasjonen på 1980-tallet, da stereofonisk avspilling ble mer vanlig og masseproduserte enheter begynte å fylle markedet. På den tiden ble Accuphase reddet av den kloke beslutningen om å fokusere utelukkende på high-end-enheter. Dette valget har støttet og fortsetter å støtte selskapet.

Dyrt? Ja, Accuphase-forsterkere og annet utstyr er dyrt. Men i deres tilfelle gjenspeiler prisen det høye nivået av produksjonskvalitet og teknisk ytelse. Det er derfor Accuphase har den udiskutable statusen den har.

I klasse A
Diskret utstyr har alltid vært Accuphases spesialitet. Den første av disse var effektforsterker-/forforsterkerkombinasjonene P-300 og C-200, snart etterfulgt av den berømte T-100-tuneren. Mottakelsen var umiddelbart entusiastisk, til tross for den høye prisen på utstyret.

En motvilje mot kompromisser førte til at Accuphase tidlig introduserte klasse A-versjoner av sine klasse AB-forsterkere. Lav effekt og dårlig effektivitet var i utakt med tiden da forsterkerprodusenter konkurrerte om wattstyrke, men Accuphase brydde seg ikke så mye om det. Den første klasse A-forsterkeren var 30-watts stereoforsterkeren P-260 fra 1979.

Med tanke på at Accuphase kjente fordelene med ren klasse A og hadde hatt en integrert forsterker i produktsortimentet sitt allerede i 1974, er det overraskende at det tok helt til 2002 før de også introduserte en integrert klasse A-forsterker til verden.

E-650, som ble annonsert i fjor, er Accuphases femte integrerte klasse A-krets siden 2002. Som de fleste av selskapets forsterkere drives den av MOSFET-er, tre parallelle push-pull-par som drives i klasse A. Denne gangen ønsket imidlertid Accuphase å gå lenger og senke utgangsimpedansen (dempingsfaktoren er 800), og det er derfor effekt-MOSFET-ene ikke lenger kommer fra Accuphases mangeårige komponentleverandør Toshiba, men er av en dyrere kvalitet fra Vishay.

Til tross for den robuste konstruksjonen og den iøynefallende prislappen, er E-650 bare på 30 watt, akkurat som forgjengerne. En forklaring på effekten er at med høyere klasse A-effekter ville varmeutvikling raskt blitt et problem. En annen grunn ligger i den japanske hi-fi-kulturen som favoriserer følsomme hornhøyttalere. Viktigere enn den nominelle effekten på åtte ohm, er det at E-650 skyver 120 watt inn i to ohm, og 150 watt inn i én ohm med et musikksignal!

E-650s sluttrinn er konfigurert som en instrumentforsterker med balansert signalflyt fra inngang til utgang. MCS+-topologien og strømtilbakekoblingskretsen til sluttrinnet er også kjente fra Accuphase. Strukturen er dual mono med identiske halvdeler, men en felles strømforsyning. Strømtransformatoren er den samme store toroiden som i forgjengeren, men strømforsyningen er nå mer stabil, og elektrolyttene har større kapasitet (2 x 50 000 mikrofarad). Alle strategiske steder er skjermet med innkapslinger.

E-650 har også Accuphases egenutviklede balanserte AAVA-volumkontroll, som tidligere bare fantes i den avanserte C-3850-forforsterkeren. Ifølge Accuphase er den motstandsfrie volumkontrollen den eneste måten å ikke bare holde forvrengningsnivåene lave, men også redusere støynivåene radikalt (støynivået på E-650 er 33 % lavere enn forgjengeren på E-600).

Til tross for den komplekse strukturen er forsterkeren designet for å holde signalveiene korte uten unødvendige komponenter. Som forventet er komponentene og kretskortene av høy kvalitet. Det er også talende at den motoriserte volumkontrollen er mekanisk atskilt fra huset for ikke å påvirke de elektroniske kretsene.

Det er seks innganger, hvorav to er i XLR-format. Det er ingen digital inngang eller platespillerinngang, men det er plass på bakpanelet til to utvidelsesmoduler. Forforsterkeren har sin egen utgang og en separat inngang for effektforsterkeren. Hodetelefonforsterkeren passer for alle hodetelefoner over åtte ohm.

I ekte japansk stil har E-650 også tonekontroller for bass og diskant. Og som alltid er den myke, men klare følelsen av knappene og kontrollene nesten sensuell!

Ubeskrivelig
De som tror at førsteklasses lydkvalitet bare kan oppnås ved å stable separate enheter oppå hverandre, kan bli overrasket over hvor nær samme nivå man kan komme med en integrert forsterker. E-650 tilbyr begrenset watt, men på den annen side er de alle klasse A-watt, og derfor kan forsterkeren konkurrere med separate enheter når det gjelder for eksempel lydgjennomsiktighet, detaljskarphet og tredimensjonalitet og realisme i lydbildet.

Du hører umiddelbart den strålende varmen i lyden og hvor lett forsterkeren håndterer instrumenter og sangere med millimeterpresis dybde mellom høyttalerne. Men i denne forsterkeren er det like viktig som det du hører, det du ikke hører: den beherskede roen som forsterkeren gjengir musikken med og den stille, svarte bakgrunnen mellom tonene. Forsterkerens gode kontroll og suverene autoritet får lytteren til å glemme alt om teknologi og ytelse og kun fokusere på musikken. Det er vanskelig å beskrive med ord. Det handler mer om følelsen som nesten alltid er tilstede i vellagde klasse A-løsninger. Det får andre typer forsterkere til å høres ødelagte og rotete ut for mange.

Sammenlignet med Luxmans L-509X, hørtes Accuphase E-650 mer glitrende ut. Lyden hadde den organiske flyten som er typisk for klasse A trioderørforsterkere. Den kjente Hegel/Burmester-kombinasjonen hørtes kraftigere ut, men den gjorde det heller ikke bra når det gjaldt tredimensjonalitet og lyddybde. Den beste lyden kom selvfølgelig fra XLR-kontaktene; gjennom RCA-kontaktene ble stereobildet litt smalere, og den dynamiske spenningen var ikke like klar.

I gammel japansk ånd er mindre brukte kontroller skjult bak en metalldør.

Accuphase E-650 kan suppleres med digitale funksjoner med tilleggsmodulen DAC-50, som inkluderer USB-B-, S/PDIF- og optiske tilkoblinger (veiledende pris 1 390 euro).

Bakpanelet har plass til to ekstra moduler. I tillegg til DAC-50 kan du også bruke den med et RIAA-kort (AD-50, veiledende pris 1090 euro). Fjernkontrollen er i massivt metall.

Målingene til E-650 er veldig fine. Forsterkeren mer enn dobler effekten ved en fire-ohms belastning og nesten dobler den ved en to-ohms belastning. Effekten faller, men kollapser ikke ved en enkelt ohms belastning. Strømutgangen er ganske liten, men symmetrisk (26 ampere).

Artikkelen er tilgjengelig for lesing. Fra AVPlus-magasinet 3/2020 (Nr. 196)